MIN BESTE VENN

Jeg så ham for første gang på sykehuset, pappa kom med en presang. Han var lyslilla og hvit, med store bedårende øyne. To små nydelige ører, som var litt tilfeldig plassert. Fire søte klumpete ben, og hodet like så. Jeg kalte han for Flode, ganske enkelt fordi det var en flodhest, den falt meg rett i hjertet. Aldri tok jeg øynene fra han. Han ble min beste venn, over alt var den med meg, aldri glemte jeg han. Han var med meg når jeg spiste, sov eller badet. Den var nok veldig glad i meg, selv når jeg gulpet han ned, eller druknet han i badekaret. Eller når mamma sendte han i vaskemaskinen fordi jeg hadde matet ham med middagen min.

Men etter hvert som tiden gikk, gled han mer og mer til siden. Færre bilturer, og turer i barnehagen, han var ikke lenger med til middag, frokost eller kvelds. Bare lå i sengen min, og ventet tålmodig på å få være med igjen.... Noe som aldri skjedde. Flode ble pakket ned, blant andre ubetydelige leker, lagt i en kjeller og glemt...

Helt til den dagen jeg åpnet den esken, å så min kjære igjen. Jeg tok ham med opp på rommet, prøvde å ta igjen den tid som var tapt. Nå ligger han i sengen min, og venter på meg hver kveld, for å hjelpe meg trygt gjennom mine drømmer, akkurat som om ingen ting er skjedd. Jeg tar han i mine armer hver dag, og håper han kan tilgi meg for det jeg gjorde mot ham. Fordi det er ikke slik man behandler sin beste venn!

E