Sentralperspektivet, utviklet av rennesansekunstnerne, blir ofte kalt Albertis vindu.
Leon Battista Alberti levde på 1400 tallet i Italia. Han var filosof, arkitekt, forfatter, musiker, maler og billedhugger. I boken Della Pittura ( Om Maleri)  beskriver han reglene for sentralperspektivet. Målet er å lage en nøyaktig gjengivelse av virkeligheten på et flatt maleri. Han kaller selv metoden for den legitime metoden; “construzione leggitima”.

Alberti ser motivet, (på figuren det opprutede gulvet), gjennom et vindu; bildeplanet. Han tenker seg at det går synsstråler fra øyet gjennom bildeplanet og til motivet. Strålene fra øyet og til bildeplanets hjørner danner en sepyramide. Bildet blir til ved å merke av punktene hvor synsstrålene skjærer bildeplanet. På figuren er det tegnet inn stråler som går til de tre første halvmetersmerkene på gulvet. De horisontale linjene innover i rommet samles på bildeplanet i et forsvinningspunkt på horisontlinjen. Horisontlinjen ligger i samme høyde over gulvet som øyet.

Alberti brukte "braccie", dvs en armlengde, som målestokk, på figuren er målestokken vår tids meter.